Produktivitetsparadokset – Når passiviteten i produktteamet løper forbi produktiviteten


I produktteam og digitaliseringsprosjekter tenker vi ofte at en økning av antallet personer vil gi en tilsvarende økning i produktivitet etter at en innledende oppstartsperiode er over. Slik er det imidlertid ikke.  

Prices lov er en lite kjent lov som sier noe hvordan produktivitet og passivitet utvikler seg i en gruppe etter hvert som den vokser. Loven, eller effekten, ble oppdaget av fysikeren og vitenskapsmannen Dr. Derek John de Solla Price (1922-1983). Han observerte at blant hans kollegaer var halvparten av de publiserte vitenskapelige artiklene skrevet av et lite mindretall av kollegiet. Så hva sier Prices lov? 

Prices lov sier at i et kreativt fellesskap vil halvparten av det som produseres lages av kvadratroten av antallet personer i gruppen. 

Det er verdt å merke seg at loven gjelder for kreativt arbeid – dvs. kunnskapsarbeid (knowledge work) – og ikke oppgavebasert arbeid (task work). Kunnskapsarbeid skalerer langt dårligere enn oppgaveorientert arbeid, og heri ligger også paradokset: I en kunnskapsbasert gruppe vokser nemlig passiviteten mye raskere enn produktiviteten når gruppa blir større.  

Også verdt å merke seg er at Prices lov beskriver den forventede utviklingen i produktivitet forutsatt at det ikke settes inn avbøtende tiltak, som for eksempel ledelse, koordinering, team-seremonier osv.  

Det mest sjokkerende ved Prices lov, er hvordan passivitet øker. Består gruppa av 4 personer, sier Prices lov at halvparten av arbeidet vil gjøres av $\sqrt 4 = 2$ personer. Da vil den andre halvparten av arbeidet utføres av de resterende 2 personene i gruppa, og det er jo nøyaktig som forventet. 4 personer gjør altså 4 personers arbeid, og produktiviteten pr. person blir da ${4\over4} = 100\%$. 

Men hvis gruppa øker til 9 personer, sier Prices lov at halvparten av arbeidet vil gjøres av $\sqrt{9} = 3$ personer. Da er det å forvente at den andre halvparten av arbeidet kunne vært utført av 3 andre. Men som vi vet er gruppa nå på 9 personer. 9 personer som gjør 6 personers arbeid, tilsier at produktiviteten pr. person har sunket til ${6\over9} = 67\%$

Ved tilsvarende resonnering ser vi at hvis vi øker gruppa til 16 personer, synker produktiviteten pr. person til 50%. Og øker gruppa til 25 personer, synker produktiviteten pr. person til kun 40% av det man ville fått med en gruppe på 4. Da har passiviteten pr. person allerede vokst forbi produktiviteten. 

Prices lov har med andre ord konsekvenser for hvor stor produktivitetsøkning man kan få med ekstra ressurser. La oss sette produktiviteten til en person i en gruppe på x personer til $p(x)$, som da er gitt av resonnementene over. Den totale produktiviteten P(x) i gruppa relativt til det gruppa på 4 personer produserer – som er 4 ∗ 100% 𝑝𝑟𝑜𝑑𝑢𝑘𝑡𝑖𝑣𝑖𝑡𝑒𝑡 𝑝𝑟. 𝑝𝑒𝑟𝑠𝑜𝑛 – er da gitt av gitt av:  

$P(x) = {{x * p(x)} \over {4 * p(4)}}$

Plotter vi P(x) får vi følgende graf: 

Vi ser at for å doble produktiviteten til en gruppe på 4, må vi altså øke til 16 personer. Og øker vi til hele 25 personer, vil vi likevel ikke få mer enn 2.5 ganger så mye produktivitet tilbake som det en gruppe på 4 produserer. Dette er produktivitetsparadokset. 

Riktig så ille som grafen viser blir det forhåpentligvis ikke i produktteam og i digitaliseringsprosjekter, siden disse også vil inneholde oppgavebasert arbeid som skalerer mye bedre. Dessuten vil styring og koordinering virke avbøtende. 

Men det er nok uansett slik at Prices lov har en effekt. Så hold kjerne-teamene små i kreative perioder, og sett inn avbøtende tiltak når du av ymse grunner må ha større kreative grupper i arbeid. Og ikke regn hjem en produktivitetsvekst som skulle tilsi at det kun er oppgaveorientert arbeid du har ansvaret for. Slik er det sjelden, siden innovasjon er sentralt i både produktteam og i digitaliseringsprosjekter. 


Denne artikkelen er skrevet av Stefano Angelo Donati, han jobber i PROMIS.