Det var fredag kveld og på tallerkenen foran meg lå et halvspist pizzastykke. Plutselig sier åtteåringen til meg «Altså – mamman til Erik er politi, så hun fanger tyver, pappaen til Oscar bygger hus. Hva er det du egentlig gjør på jobb?»
«Jo…», mumlet jeg og brukte lang tid på å tygge ferdig maten jeg hadde i munnen, mens jeg samtidig tenkte så det knaket. Hvis jeg skulle begynne på en forklaring med utgangspunkt i hvordan jeg fremstiller meg selv på LinkedIn med begrep som konsulent, virksomhetsarkitekt og prosessdriver, så hadde jeg en sterk mistanke om at responsen hadde vært et forvirret «HÆÆÆ?»
Etter intens tenking, og verdens lengste tygging, bestemte jeg meg for å ta utgangspunkt i prosjektet jeg for tiden jobber på.
«Hvis du eller noen vi kjenner blir ordentlig syk så må de på sykehus. Når man er på sykehus så bruker de å ta blodprøver av deg for å finne ut av hvilken medisin de skal gi deg. Vet du forresten hva som skjer med blodprøven etter at de tar den?»
Yngstemann så på meg «De putter den vel inn i en maskin også kommer det et svar ut». «Det stemmer, men det svaret som kommer ut av maskinen må jo være riktig, og det finnes mange slike maskiner som ser på ulike ting i blodet. I tillegg er det veldig mange prøver som tas hver eneste dag på et sykehus og hvordan sørger de for at nettopp din prøve ikke forveksles med bestemor Olga sin prøve?»
«Tar du blodprøver?», spurte han. «Nei», svarte jeg
«Setter du prøvene på maskinen da», spurte han. «Nei», svarte jeg.
«Bygger du de maskinene da?», spurte han. «Nei, ikke det heller!», svarte jeg
«Gir du medisinen til pasientene …. du er jo ikke lege, pappa!», sa han. «Nei», svarte jeg
«Men pappa – hva jobber du egentlig med?», spurte han litt småfrustrert.
«Akkurat nå så hjelper jeg de som bygger nye sykehus slik at alt dette kommer til å henge fint sammen».
«Å, hvorfor sa du ikke bare det med en gang», sa han og var plutselig ferdig med hele saken.
Av Børge Ellingsen Kristiansen
Også publisert på Promis-navigate.no